|
|
Et hus ved havet(Av Magnar Mikkelsen) |
I 25 år har vi nå bodd i det lave, grønne huset ved havets og tidas rand. Huset ble plassert på denne tomta for å være inni landskapets musikk. Ved skjermen og tastaturet i arbeidsrommet er det derfor et stort vindu mot nord og et mindre mot øst. Begge ble med stor omhu plassert akkurat der da huset ble utvida på slutten av 1970-tallet. Gjennom vinduene skulle det samtidig være utsikt både utover og innover fjorden. Der skulle en umiddelbar tilværelse sige inn over tastaturet og skjermen.
I 25 år har jeg her hatt innpå meg vind og vær, flo og fjære, jord, hav og sol, tåke, fjell, skyer og ørn. Her ser jeg bølgene stilne mot natt og haren hoppe i snaret. Og sola går til kvile om kveldene, den stiger bakom fjellene om morran, denne sola som i ti tusen år har lyst på ansiktene på dette stedet.
Fjæra ligger et par hundre meter nedafor vinduene. Der kom det utover i 1980-årene stadig flere vrak, og med ett unntak er de båtene som ennå er i orden, bare i bruk om sommeren.
Noen hundre meter utafor fjæra ligger den nærmeste fiskegrunnen. På og rundt den har veidnesværingene gjennom århundrene kunnet hente torsk omtrent hele året, og sei om sommeren. Der har jeg, etter som årene gikk, sett stadig færre fiskere på vei til havna, bare en av båtene kommer til lands med fangst i alle årstidene, og sjeldent henger tette fugleflokker skrikende over fiskestimene like under havflata.
Fartøyene har gjennom lange årtusen av menneskeliv farta rundt på fjorden. Når de mindre båtene - noen store streifer en sjelden gang ut og inn på leiting etter fiskestimer - siden 1980-tallet er blitt borte, er noe grunnleggende ved livet vårt endra, vi har passert et historisk vendepunkt og lever i en ny tilstand.
Mens vinduene nede i arbeidsrommet er vendt mot havet og de fjerne fjellene i øst, ligger vinduene på den andre sida av huset, i stua og på kjøkkenet, mot bygda. Den kviler på ei slette ved havet, med tre fjell i ryggen. Der står det et par dusin hus med noen titall mennesker og to-tre fjøs hvor det fremdeles holdes kyr og sau.
Gjennom vinduene på bygdesida av huset ser vi gjerder som ennå vedlikeholdes og jord som hevdes, men år for år har og mer gras visna ubrukt. Antallet beitende sauer har minska til en brøkdel av hva det var et par årtier tidligere. Antallet kuer er kanskje fordobla, men antallet bruk med kyr minka.
Da så mange av folket i bygda flytta for noen år siden, sloktes for hver ny vinter lysene for godt i et hus eller to. Den sikreste vandringa i bygda har gått mellom husene, posten og den lille butikken og mellom husene, kapellet og kirkegården.
Dette skriver jeg ei midnatt mens sola tegner skyggen av hodet mitt på veggen bak meg – og jeg tenker på vintrene i huset. Da arbeider vi to mennesker i hver vårt rom, stille glir vi forbi hverandre, atskilt fra verden og stormen og det ytre rom, liksom frie og flytende i et vakuum.
Setter på en fjern musikk.
Noen år hadde vi ei flere meter høy walkie talkie-antenne på taket, og den sang sin hule, sterke tone når vinden økte fra kuling til storm. Utsikten til mor mi [1913-1997] sitt hus, bare femten meter fra vårt, tettes utover dagen til i snøtjukka. Når den neste, svakt blå dagen gryr, er det utendørs ofte bare kvitt i kvitt. Det ene lyset på hjørnet av fjøsbygninga, i en avstand av bare 25 meter, kan vi ikke skimte mer.
Inne ligger vi i søvnen som to kobber på et skjær med bare hodene synlige over dynene.
I stormene lever vi i en stor, hvit og varm ensomhet. Dette er skjebnen og huset i ett. Tilværelsen kulminerer, den personlige historia fanger en, det liv man har levd gjennom mange år, høster man fruktene av.
Magnar Mikkelsen - Webhus - oversikt og innhold
Redaktør & copyright tekst (c) 2003:
Magnar Mikkelsen.
(magnar.mikkelsen@c2i.net)
Adr.: 9717 Veidnesklubben, telefon 78499629
Klager på webdesign kan sendes til:
Basia Glowacka
jastra@gdansk.sprint.pl
