Oter (Av Magnar Mikkelsen)

Hver gang en av fiskeoppdretterne langs kysten klager over "oterplagen", klukker jeg i ondsinna skadefryd. Jeg er på oterens side og forstår dens dype glede over at mennesket setter ut merder stinne av feite fisker. Selvfølgelig tar otrene tar seg inn i paradiset etter føde til sine små og gjenvinner ved det noen smuler av de forferdelige tap arten mennesket har påført den og dens medlevende i havet, og i en ydmyk hyllest til dette på sitt vis så suverene dyret, gjengir jeg her noen notater med gløtt inn i oterens liv.

En morra kikker jeg ut av det høye smale vinduet vendt mot sydvest, innover Laksefjorden, med stedet Lebesby på den andre sida av fjorden, og bakom der alt det jeg ikke ser: Ifjordfjellet, Tana, Varangeren og Russland. Men jeg ser skavlen utafor vinduet, der det ligger fin sporsnø etter fokket i går kveld, og registrerer at en oter har vært like under vinduet i arbeidsrommet. Midt på natta kom dyret hit, kaldt var det, mange bistre kuldegrader når dyret stansa og sto der en stund, kikka mot huset og vibrerte snusende med neseborene mens den scanna mennesket og dets bolig.

Om morran går jeg ut og sjekker sporene og ser at oteren har kommet fra elveisen et par hundre meter sydvest for huset. Den var på tur nedover, blir obs på noe, stanser, lunter til huset og studerer de mørke vinduene en stund. Oteren kommer til at huset med sovende mennesker inni ikke er av videre interesse, så den hiver seg rundt og løper strake veien til fjæra. Er det tungt å skjønne at oteren lot være å banke på døra til menneskehuset etter trøst og varme?

I de snart 26 årene vi har bodd her, har vi mange ganger sett oteren løpe ned elveisen og forsvinne i havet. (Vi kaller den bare "oteren," for vi ser ikke forskjell på individene.)

Nå på vårvinteren ser vi på skiturene opp langs elva stadig ferske spor etter den, og ser at den i vinter har gått bare en knapp km opp langs isen, men spor har tidligere vært sett femten km oppe i dalen. Selvfølgelig jakter den etter laks og sjørøye i den lille elva. Den stikker opp og ned av hull i isen, og trafikkerer lange strekninger på en elegant måte: Skyver kraftig fra med bakbeina og sklir framover på buken.

Et par hundre meter nedafor huset, der elva møter havet på flo sjø, lager nordavinden fokkskavler fra bakkekanten og ned til elveisen, og der pleier oteren å lage ei sklie i snøen for å leke. Den strever seg opp skavlen, sklir ned den lille bakken og lander med et plask ute i vannet. Om den driver på aleine vet vi ikke, for vi har aldri sett disse muntre stundene i oterens liv.

På en stein nede på elvekanten har oteren utedoet sitt, hvert år på den samme steinen. En gang telte jeg restene etter iallfall fem dobesøk, tre ganger med plommelom, og to ganger delvis også med plimmelim. Kom kanskje en familie inn fra fjorden for å gjøre det i felleskap? Skjedde det ei natt ved fullmåne, under majestetisk viftende nordlys?

Og jeg husker en fisketur bakom fjellet Klubben i desember måned. Rodde sakte langs det par hundre meter høye berget som stuper rett i havet, og som under havet fortsetter bratt ned mot 250 meters djup. Sakte hamlende aleine i dette land- og havskapet denne kalde vinterdagen hører jeg plystringa. Kloss inntil berget svømmer en voksen oter med to unger, kanskje på en kosetur, eller kanskje leiter de etter mat. "Desember måned," tenker jeg, "havet nær frysepunktet, tungsjøen mørkt sugende i tangbeltet, og der tumler oterfamilien seg, lett og fornøyelig."

Så minnes jeg en oterfamilie i det tropiske Bangkok Zoo. Det var ikke så romslig der, men rikelig med friskt, rennende vann, forseggjorte kanaler og huler, og masse svære steiner. Der var det ei otermamma med noen unger. Når turistene kasta matbiter ned til familien stilte ungene seg framfor den voksne i ei pen rekke, og så sto de der tålmodig mens mamma tok imot matbitene og fordelte dem mellom ungene på en rettferdig måte.

Magnar Mikkelsen - Webhus - oversikt og innhold

Redaktør & copyright tekst (c) 2003:
Magnar Mikkelsen. (magnar.mikkelsen@c2i.net)
Adr.: 9717 Veidnesklubben, telefon 78499629

Klager på webdesign kan sendes til:
Basia Glowacka jastra@gdansk.sprint.pl

Tilbake til hovedsida