|
|
En vei, Veien(Av Magnar Mikkelsen 13. juli 1999) |
På hjemstedet hvor dette skrives, er husene uten nummere og den eineste ferdselsåra vår heter Veien.
Den er alt i alt ca. 10 km lang, og i Krysset deler den seg, en arm svinger til Holmen og en arm til Klubben – begge armene er et par kilometere lange. Jordbruksveien er en sidearm på 2 km, langs Øyfjellet og opp imot den ubebodde Veidnesdalen og, med ei tregrense på 150 m.o.h. og ei snau isse.
Jordbruksveien går opp til et par stykker nybrott, der engene står grønne, og der man fra bjørkeskogen omkring kan høre gjøk og sisik, trost og stær – og der du mellom trestammene kan finne deg ansikt til ansikt med hare, rev, gaupe og elg.
På Veien vandrer vi tretti sjeler i bygda i fellesskap bare ved en type anledninger – nokså ofte, syns jeg. Det er på de par hundre meterne mellom kapellet og kirkegården.
Og her nevner jeg, i alfabetisk rekkefølge, de naboene som er død og som vi gjennom 25 år på stedet har gått gravferds-strekninga med:
Albert, Anders, Bjarne, Borghild, Edmund, Eline, Ester, Jan, Johan, Jon, Jonette, Karen, Katrine, Klemet, Martin, Nelly, Oddvar, Olaf, Peder, Ragnhild, Sverre, Theodor.
Nå på onsdag var det Roald sin tur å gå i dybden for aller siste gang, og bli der, i den fine, ti tusen år gamle skjellsanda på Veidnes kirkegård.
Etter stunda innafor det kvite trestakittet mellom veien, skogen, havet og himmelen sitter vi hjemme hos oss tause ved middagsbordet, med ertestuing, smelta fett, alminnelig kokte poteter, samt lutefisk.
- Lutefisk, på denne årstida?
Jepp, på bordet har vi høy kvalitet hele året, håndlagde retter av eget hav og egen have, av naboens dyr og av felles utmark. Lutefisken er sjølprodusert fra sjø til gane, med bl.a. svære stykker av tett, særegent smakende brosme. Til fisken drikker vi kaldt vann av høye glass - samt av små krus noen akevitter. Sånn kan livet leves og døden bivånes - en onsdag i juli måned.
Etter en lang taushet – det er ikke stort å si om døden – nevner medmennesket på den andre sida av bordet et livsproblem: Er det mulig å legges i grav på en verdig måte utenom kirkas favntak?
Hvor godt kjente vi ikke alle de naboene jeg nevnte, de avdøde, og hvor ille syntes vi ikke deres siste time ble forvalta av prestene og kirka. Til dette vet jeg ikke anna enn å minne om at også Arnulf Øverland i si tid følte det samme, og på slutten av 1930-årene derfor skrev noen ikke-kirkelige dikt som folk kunne bruke i sine høytidsstunder. (Kunne ikke de ordkjekke forfatterne som i Solstad-debatten i Aftenposten sommeren 1997 glorifiserte sine gjerninger fortsette Øverlands arbeid?)
Etter lutefisken og akevitten sover vi dagens siesta, våkner vel kvilte utpå ettermiddagen, tar en kopp kaffe – og setter oss til med dagens post. Da tordner et helikopter over huset, en stor maskin, og vi forter vi oss ut i vindfanget. Der står vi innafor de store vinduene og ser redningshelikopteret lande midt på jorda hos nærmeste nabo. Under de kraftige rotorene ryker det ferske graset av ei hesje.
Straks maskinen står på bakken, skyves døra framme på babord side opp, to personer stiger ut og småløper nedover mot huset. Vi vet jo ikke hva som har skjedd, men det må jo være ei ulykke, eller et tilfelle av plutselig, alvorlig sykdom.
Heller enn å ringe rundt i husene og spørre samme kveld, venter vi i uro til neste dag: Ei ungjente hadde kommet i stygg klemme inne i fjøset, og fordi legen som ble oppringt frykta at ei av lungene hennes var punktert, måtte hun øyeblikkelig de 108 kilometrene i rett linje til sykehuset i Hammerfest. "Det gikk visst bra med henne," sier en av de andre naboene.
Begravelsen og helikopteret denne onsdagen i juli måned setter selvfølgelig spor i meg, men såpass vage at jeg ikke greier å formulere dem med det samme – hvis da ikke nettopp disse linjenes understrøm er historia om denne onsdagen her. Men jeg tør iallfall synes at de store, kvite rednings-helikoptrene med den oransje nesen heller burde hatt fellesnavnet "Heavenly Queen " enn "Sea King."
Magnar Mikkelsen - Webhus - oversikt og innhold
Redaktør & copyright tekst (c) 2003:
Magnar Mikkelsen.
(magnar.mikkelsen@c2i.net)
Adr.: 9717 Veidnesklubben, telefon 78499629
Klager på webdesign kan sendes til:
Basia Glowacka
jastra@gdansk.sprint.pl
