|
|
Midlertidig, som alle fjell(Av Magnar Mikkelsen fra Bru over trøbla vann, 1994) |
På de nyeste kartene er fjellet oppført med to navn, og de få innbyggerne på flatlandet øst og vest for fjellet bruker et tredje, Øyfjell. Det norske navnet på kartet er Holmfjell (Store og Lille), og det samiske er Suolovarri.
Navnet kan vise til en av to formasjoner. Den ene er en holme i Kjæsvannet, den 10 km lange innsjøen syd for Lille Holmfjell. Eller navnet kan vise til den store Veidnesholmen øst for fjellet, ved Laksefjorden, en holme som for øvrig nå er bundet til fastlandet med en vei.
Hvor mange ganger har jeg vært på Øyfjell? Hvor ofte har jeg sett den veien? Én gang løp jeg over fjellet fra vest mot øst fordi vi ved ankomsten til Kjæsvannet oppdaga at noe av fiskeutstyret var glemt igjen hjemme.
Å løpe over fjellet er mulig fordi platået - i knappe tre hundre meters høyde - er flatt og slett. Ujevnhetene i berggrunnen ble slipt bort av storisen da den for noen titusen år siden dekte landskapet og sakte glei nordøstover. Isen gnudde også lausmasser godt ned i alle groper og forsenkninger. I de par hundre generasjoners tid som er gått siden isen smelta, har lyng og mose lagt et så mykt teppe over de øverste flatene av fjellet at man der oppe lange strekninger kan springe på sokkelesten.
Fjellet er så alminnelig. Turene dit er så alminnelige. Om vintrene gikk vi i fint og stille vær på ski til de østre toppene, de nærmest bygda, 250 og 300 m.o.h. Derfra kan man i godvær skimte fjell i fem-seks kirkesogn.
På alle sidene vokser det bjørkeskog, med noen rognetrær og kjempeviere innimellom. Mot nord er det bare bratte lier. I et skar der fjellknausene ligger åpent i dagen, er det et godt rypeterreng, sier de som jakter. På sydsida er det slakere skråninger med myr under toppene, noen bekker, og så skogen ned mot dalen og elva. Ellers er det forskjellige vekster, all slags stein, ymse bekker, myrer og kratt, lyng og mose, og mangt anna. Øyfjell er som titusener av andre, alminnelige formasjoner av denne sorten, skapt én gang, og skal en gang forsvinne, midlertidig som det er, lik alle fjell.
Dagene over fjellet har alltid vært normale, unntatt den gangen midt i århundret da tyskerne var her og brente husene. At de brukte å skyte med skarpladde gevær. ikke for å skaffe seg fugler å spise, men for å treffe mennesker, hadde vi lest om i avisene, men kunne vel ikke riktig skjønne at det var sant.
Før de kom, hadde vi rømt til fjells og bosatt oss i gammer og jordhuler, og meinte at tyskerne ikke skulle komme dit, de tre ekstra kilometrene fra fjorden. Og jeg satt sammen med andre inne i en gamme halvveis gravd inn i bakken. Da hørte jeg pikking i glassruta i gammetaket. Hvem som i frosten ei vinternatt kunne ligge på taket og pikke i ruta skjønte jeg ikke. Så var det da også første gangen jeg hørte lyden av et maskingevær. De traff tre kvinner i ei anna av gammene. En av dem fikk salven midt i kroppen der hun sto foran ovnen ved døra, og hun døde seinere samme natt. Noen fortalte etterpå at soldatene på krigsskipet senkte henne ned i fjorden.
Mot øst på den 12 km lange toppflata av Store Holmfjell går det i noen kms lengde ei stripe i berggrunnen. Fordi fjellet alltid har vært trafikkert, om enn sparsomt, må folk ha visst om stripa, men jeg hørte aldri noen snakke om den. Sjøl ble jeg vár den først mot slutten av 1970-tallet, og syntes den var uforklarlig.
Stripa er i gjennomsnitt ca. én meter brei og en halv meter djup. Det er ei stripe av den typen du kan lage i sanda med en pinne. Denne linja langs Øyfjellet er iallfall et par km lang, rett som ei strekt snor, og følger den svakt bølgende grunnen.
Fantasien strakk ikke til for noen forklaring på hvem som kunne ripe slik, og hvorfor. Seinere har jeg skjønt at opphavet til stripa bare kan være storisen da den lå i noen hundremetres tykkelse over lendet. Langsomt glei breen og førte med seg grus, sand og bergstykker som slipte grunnen. Akkurat på denne strekninga må det ha ligget en kolossal stein eller ei fjellblokk av ekstra hardt materiale, med en høvelig spiss nedover, og et solid feste inn i ismassen. På sin glidende ferd mot oppløsningen i havet skar så isen denne fura i fjellet.
En høstdag gikk jeg i skogkanten på sørhellinga og leita sau. Det var i september, stille og klart. Gikk i øverkanten av skogen i mange tanker og lytta etter bjeller. Og plutselig da, i småskogen sitter det en kvit fugl, ei snøugle. Den bare sitter der og kikker på meg, tre meter over bakken, i ei ganske lita bjørk. Hvor snøugla er nå, veit jeg ikke, men jeg er iallfall her.
En sommerdag med overskya vær jeg gikk over fjellet og hørte den vanlige fløyten av heilo. Låten er foran og bak og til sides heile tida, så du tror at en enkelt fugl følger deg i timevis. Og brått ligger foran foten min et reir, med tre egg i. Jeg kikker på dem en stund, og går videre.
Fjellet har brakt inn i livet en sum av erfaringer, tanker og følelser. Dem er det ikke mulig å etterlate seg i så mange ord, og de fant sitt uttrykk i en enkelt hendelse:
1
Rusler av sted
i stille regn
under lave skyer
En heilo fløyter på myra
Fuglen i stein og lyng
Så er det stille ei stund
Og fløytetonen igjen
Så melankolsk og melodiøs
en tale
heiloens fløyt
på ei myr i fjellet
2
Passerer et lite vann
Austlig er vinden
den rabler på vannet
i rette og halvkrumme bølgelinjer
3
heilo, vind og skum
Livet på Veidnes er også beskrevet i diktsamlinga "Det store diktet om sauen", 1983; "Bru over trøbla vann", 1995; i epistlene Synlig fra Veidnes i Klassekampen fra og med sommeren 1999. Erfaringer fra stedet er også en ikke nærmere definert bakgrunn i "Ved det siste fjell", roman, 1966; og i "Fabler fra fiskenes liv", roman, 1983.
Magnar Mikkelsen - Webhus - oversikt og innhold
Redaktør & copyright tekst (c) 2003:
Magnar Mikkelsen.
(magnar.mikkelsen@c2i.net)
Adr.: 9717 Veidnesklubben, telefon 78499629
Klager på webdesign kan sendes til:
Basia Glowacka
jastra@gdansk.sprint.pl
