Pasientnotater (1-4)
(av Magnar Mikkelsen)
I Klassekampen, 15.,22. og 29. august, samt 5. september 2000
|
|
Pasientnotater (1-4)
(av Magnar Mikkelsen)
|
En vakker dag i mai jeg tar for meg de tre plattingene av kryssfinér i bunnen av småbåten som kalles plikter. De har ligget til tørking i badstua ei ukes tid og skal få noen grundige omganger maling, og jeg blir stående et par timer i et rom med dårlig ventilasjon og gni restene fra et par halvtømte bokser inn i det tørre trevirket. I rommet blir det snart tett og lummert, så når jeg svimler litt, virker det normalt, - men ekkelt kjens det, så jeg stavrer meg ut i frisk luft på trappa. I den venstre armen kribler det nervøst, og hendene føles merkelig oppsvulma.
Seinere begynner jeg å lage middag, og svetter i det lille kjøkkenet, men er det ikke blitt varmere i været? Ved matbordet er ansiktet klamt og hendene fuktige, og det prikker i venstre underarm. Når jeg går de få skrittene mellom spisebordet og kjøkkenet er ganglaget usikkert, men jeg heller i meg en halv liter hjemmebrygg på direkten for å døyve uroen. Utover ettermiddagen og kvelden fortsetter sitringa i venstre arm, beina er ustø, og resten av dagene den uka er jeg også lett kvalm. Søndag sykler vi ei mil, - det er god medisin å bevege seg, å kjøre litt i motbakkene og å mykne i badstua etterpå.
Søndag kveld begynner jeg å skrive, men midt i synsfeltet, der jeg fokuserer på nettopp de ordene som tastes inn, legger det seg en flimrende, lysegrå flekk. Fordi jeg innen klokka ni mandag morra må ha sendt epistelen til avisa for kommende tirsdag, seg jeg problemer oppstå, men har alltid minst én tekst liggende klar for mulige krisetilfelle. Den skriver jeg ferdig og får den av gårde til avisa med e-post.
Nå er den lysegrå flekken for øynene blitt større, den pulserer over nettopp de ordene jeg skriver, og skjuler dem. Flekken ligner en bakterie fotografert gjennom elektronmikroskop. Men enn så lenge er alle ordene rundt flekken tydelige, så jeg kan fortsette å skrive. Likevel rasker jeg på med å gjøre ferdig et par epistler til, kanskje de grå flekkene i synet begynner å formere seg?
Å få komme til lege i Lakselv med vanlig timebestilling tar flere uker. En kvit lapp med de røde nødnumrene er klistra på begge telefonapparatene våre, men "113 Ambulanse" tør jeg ikke ringe, for behøver jeg ambulanse? I telefonkatalogen står det under Legestasjonen i Lakselv et nummer for "Øyeblikkelig hjelp", men trenger jeg dét? I katalogen er også et nummer angitt der pasientene kan ringe kl. 1300-1330 alle dager og få en lege i tale. Med en visnende arm, grå flekker pulserende foran øynene og laber i hu ringer jeg kl. 1303.
- Nei, sier dama i telefonen på Legestasjonen, klokkeslettet som står i katalogen stemmer ikke, legen kan kun treffes kl. 1200-1300. Dama spør ikke hva som feiler meg, om det kanskje er noe alvorlig, hun sier bare: Du kan ikke få snakke med noen lege.
Nei vel, og angsten vaker i sjeledypet, men foreldrene mine var ikke bare boklig uvitende og fattige, de var også læstadianere, d.v.s. særdeles ydmyke overfor alle de der oppe. De oppdro ungene sine til slavesjeler for øvrigheten, en arv som til tider fremdeles kan knuge også meg, så jeg setter meg ikke opp mot ei dame ved portalen til det nærmeste av helbredernes hus. Kanskje får jeg i natt infarkt i hjertet eller drypp i hjernen, men når dama i resepsjonen på Legestasjonen sier det er umulig å få snakke med en lege, tier jeg. Men neste dag kl 1210 får jeg en lege i telefonen og beskriver symptomene for ham. Han sier at hvis jeg kommer på stasjonen kl. 0930 dagen etter, kan jeg komme inn med det samme. Elendig i sjel og sinn tar jeg tidlig neste morra bussen til Lakselv, og sparer helsebudsjettet for halvtanna tusen kroner i taxiutgifter. Sånn bidrar jeg også i nødens stund med mitt til den nødvendige nedkjølingen av norsk økonomi, samtidig som jeg kanskje også berger livet.
Det hendte for snart 27 år siden. Seint på kvelden den 10. november i året 1973 ringte telefonen i leiligheten vår i Vadsø, der vi den gang bodde. En av de yngre brødrene mine hjemme på Veidnes fortalte at far var død tidligere samme dag, 63 år gammel. Han hadde reist utover til Kjøllefjord for kontroll hos legen p.g.a. overvekt, tung pust og smerter i brystet. Fra legekontoret var han neppe klarert ut som frisk, men fikk iallfall gå sin vei. En stund seinere fant noen unger ham sittende ganske så stille i trappa mellom 1. og 2. etasje på hotellet, - så stille som en død mann sitter.
Dagen etter reiste jeg hjemover mot Veidnes, og har bodd her siden. Og en vårdag i året 1983 så jeg fra stuevinduet vår at onkelen min, Bjarne, satte i gang med brenning av tørt gras rundt huset sitt, ca. 300 meter ovafor vårt. Det høye, visne graset flamma friskt foran huset, og Bjarne løp med vannbøtter for å slokke, og fordi flammene etter hvert dovna, gikk jeg fra vinduet. En liten stund seinere ringte en nabo som var kommet forbi og fortalte at "han Bjarne har stumpa," og at jeg måtte komme. Sammen med naboen måtte bar jeg Bjarne død inn i et rom i kjelleren hans, på den eineste båra vi fant, en gammel stige.
Så gikk et drøyt tiår og vi forsøkte et par år å leve livet utafor Veidnes. Til leiligheten vår i Austertana ringte så en av søstrene mine en vinterdag i 1995. Hun fortalte at den broren som i sin tid telefonerte meg i Vadsø om fars død, også var gått ut av tida. En gang hadde han fortalt meg at formen var såpass dårlig at han ble tungpusta av å pusse tennene, fordi blodårene var blitt så trange. Han bodde aleine i en leilighet i Kjøllefjord, og den natta da han ble dødssyk, hadde han iallfall greidd å ringe etter ambulanse eller taxi, og hadde kommet seg til Mehamn og inn i et ambulansefly som tok av med kurs mot sykehuset i Hammerfest. Akkurat hvor under denne siste, ensomme reisa si han døde, har ingen fortalte meg, og jeg har ikke spurt noen.
Føyer så til at enda en eller to av onklene mine har dødd av plutselig hjertestans. Men fordi jeg tidlig så hva som ramma alle mannfolka i familien, begynte vi i huset vårt allerede for tyve år siden å ernære oss på sunnere måter enn folk flest gjør. Men jeg er jo vár for visse symptomer, og når jeg en vakker dag denne våren begynte å svimle og svette uten å skjønne hvorfor, la erfaringene fra den nære familien seg tungt på skuldrene og tett om kropp og sjel. Fantasier om at jeg når som helst kunne gå i dørken gjorde meg vel dårligere enn den fysiologiske sykdommen jeg måtte lide av. Redselen for en mulig illevarslende diagnose sperra veien til en hurtig undersøkelse, og først flere dager etter at symptomene hadde vist seg, kom jeg meg til legestasjonen i Lakselv. Gjennom de tyve årene jeg har vært innom der, har alle legene hele tida vært nye, som oftest turnuskandidater. Denne gangen møter jeg en ekstremt sunt utseende ung mann, en halvmeter høyere enn meg. Når han kaller meg inn på kontoret etter først å ha funnet blodtrykket astronomisk, og har sett resultatet av EKG-målinga, sier han:
- Du må nok på sykehus, og han føyer til tre setninger: Jeg har bestilt ambulanse. Den er her om noen minutter. Du skal til Hammerfest. Så åpner legen den sorte akuttkofferten sin, fisker opp et glass kvite piller, slipper ei pille opp i et glass vann og ber meg drikke. Han forklarer at det er for å tynne blodet mitt, og lar meg skjønne at det skal hindre meg i å dø hvis blodet propper seg. Du får sette deg ned der ute, sier legen og viser meg ut av kontoret sitt.
Jeg trør gjennom korridoren til venterommet, og setter meg på en stol ved utgangen for å vente. Men jeg syns det blir trangt og klamt innadørs og går ut i den kjølige, grå dagen. Noe ensom, kan man vel si, trakker jeg fram og tilbake utafor legestasjonen i Lakselv og venter på ambulansen til Hammerfest.
Kameraten i senga ved sida av mi på sykehuset i Hammerfest er en gammel mann, og
kanskje veldig syk. Et par ganger forsøker jeg å oppnå muntlig kontakt med ham,
men han svarer på noe helt anna enn det jeg spør om. Og mannen i senga borte
ved vinduet på den andre sida av rommet eksisterer i kun fire modi: Enten
ligger han i senga, i én stilling, taus. Eller så sitter han som en statue på
en stol ved senga og ser ut i været. Eller han sitter statue og leser i ei
bok.
Eller han går sakte ut av rommet. Eller han rører seg langsomt inn i
rommet. Forsøkene mine på å veksle noen ord med ham rekker ikke fram.
I forhold til disse to er mannen i senga rett ovafor meg en pratsom fyr, om enn ikke direkte morsom:
- Det e frøktelig, sier han: Æ vet ikke ka dem skal gjøre med oss, legger han
til, og går seg en tur ut i korridoren. En stund seinere kommer han tilbake og
spør:
- E det her æ bor?
- Ja, sier jeg, og det fortsetter jeg å si hver gang han finner tilbake til
rommet vårt, hvor navnet hans er håndskrevet med svære bokstaver på en plakat
på utsida av døra.
Mannen forteller at alle hans nærmeste er døde, nå er han aleine i verden, og
sier om sitt ensomme hjem:
- Nu har æ bare brødboksen å snakke med.
- Å ja, svarer jeg: Ka nytt har brødboksen å fortelle?
- Å nei stakkar! Det e ikke mye! sier mannen, som med de ordene også har rukket
den ytterste grense av sine tankers muligheter, og tier. Sin egen somatiske
diagnose kjenner han ikke, eller har glemt den, men jeg skjønner at hans alt
bestemmende lidelse er fraværet av livsmeining. En dag kommer en turnuskandidat
inn og tapper blod av en av fingertuppene hans, og spør ham hvordan det står
til. Med det språk han har til rådighet, meddeler han henne at all meningsfylde
er forlist, og at han ønsker å dø. Da koper denne søringen av en student ut i
lufta og har ikke skjønt mannens budskap.
For min egen del har jeg vært et par dager på sykehuset, og er fremdeles ridd av fantasier om at jeg når som helst kan stupe i dørken. Uvitende om det, og selvfølgelig uten skyld, materialiserer mine tre romkamerater seg som min egen, mulige tilstundende skjebne: Sånn ender det med meg! Jeg ser meg subbende halvdød fra rom til rom hjemme med skilt på alle dørene og tingene: Dette er WC. Dette er soverommet. Her er bokhylla. Fjernsynet. Brødboksen.
Så kommer en sykepleier med en vase ledninger, som hun kleber endene av på overkroppen min. Ledningene registrerer hjerteslagene, og fra en liten, påmontert radiosender strømmer det kontinuerlig signaler til en skjerm på intensivavdelinga om hvordan hjertet mitt arbeider. Hensikten med arrangementet forstår jeg slik: Hvis hjertet stanser, kan leger og sykepleiere øyeblikkelig løpe hit og kna liv i meg igjen. Og ved dette telemeteret, som arrangementet kalles, er det en raffinert ekstrafunksjon: Kontaktpunktet mellom ledningene og deres tilhørende boks er svake greier. Når jeg om natta endelig har sovna godt inn og i søvne snur meg i senga, glipper kontakten, alarmen går på intensiven og nattevakta kommer rennende og røsker meg våken for å sjekke meg og apparatet.
Mitt indre menneske strever altså under høytrykk, og for såvidt er det logisk at blodtrykket fortsetter rase opp og ned. På gråten av angst og ensomhet stotrer jeg til en legevisitt at selve sykehuset i øyeblikket er den største trusselen mot helsa mi. På min halvkvalte bønn springer en sykepleier etter en nervepille, og jeg får flytte ut av dette rommet hvor faktum og fantasier går i ett for meg. Pasienten i værelset jeg kommer til er mentalt tilstedeværende, og et medmenneske jeg kan snakke med, så min egen indre tilstand stabiliserer seg.
Men den nye romkameraten kan også beskrive det skjer inni meg med en kontant observasjon: Herregud, blodtrykket ditt er jo dobbelt så høyt som mitt, sier han, så pillene jeg får mot hjertets uro virker vel ikke.
Den åttende kvelden på sykehuset i Hammerfest må jeg avstå fra enhver matbite, og like før klokka 0800 neste morra tar en sykepleier en blodprøve for laboratoriet. Deretter må jeg svelge et glass sukkerlake og så ligge pal i to timer, før pleieren tapper en ny porsjon blod. Seinere samme dag forteller en lege meg om analysen av blodprøvene:
- Du har et litt høyt blodsukker, og testen med glukose i dag viste at du har sukkersyke. Det var ikke grassate verdier av glukose i blodet, og du bør nok innstille deg på diabeteskosthold nå fremover.
Mer tid har ikke legen til å fortelle meg om hva som skjer i kroppen min, men alle undersøkelsene de ni dagene på sykehuset viste iallfall at jeg for øvrig er frisk. Hva det rabiate blodtrykket skyldtes, gir legene meg ingen forklaring på, men de gir meg medikamenter å tvinge trykket ned med.
Med den 5 - fem! - sekunder lange informasjon fra sykehuset om diabeteskosthold
for å kurere sykdommen, reiser jeg hjem, der jeg begynner å sanke informasjon
fra websteder, bøker og tidsskrifter. Etter hvert ser jeg at den norske
ekspertisen på "sukkersyke" har gjort en dårlig jobb med å forklare hva
"sukkersyke" er for noe. F.eks. presenterer den ett latinsk navn (diabetes
mellitus), og foregir med det innledningsvis at gjelder én slags tilstand, men
snakker samtidig om to diabetes-sykdommer, Type 1 og Type 2; det er denne siste
jeg lider av. Så skriver spesialistene i vei med artikler om "diabetes" uten å
presisere hvilken type artikkelen gjelder. Når også en ledende medisiner i et
norsk hovedverk om emnet, Diabeteshåndboken, skriver at "type 2 diabetes er en
rekke forskjellige sykdommer," blir sjøl en erfaren leser og skribent grundig
forvirra. Først over tre måneder etter å ha fått diagnosen leser jeg i et
nummer av Newsweek (datert 4. september) i en bra, illustrert reportasje om de
diabetiske kroppstilstandene, en framstilling som også gir meg en forklaring på
hvorfor jeg forstår min egen labre fysiske forfatning så stykkevis og delt:
"Diabetes er en funksjonsfeil i selve livets motor, en subtil katastrofe på
molekylnivået. Det er en svikt i kroppens evne til å omforme glukose, det
allestedsnærværende sukkermolekylet som blodstrømmen bærer til hver eneste del
av kroppen for å forsyne den med drivstoff. Når cellene i nervene og musklene
blir berøvd sin viktigste energiforsyning, tar de til å fungere saktere.
Samtidig hoper det seg opp glukose i pasientens blod, og konsentrasjonene kan
bli to og tre ganger over det normale, og enda mer, (og) det høye nivået av
glukose i blodet virker skadelig på arteriene, spesielt på netthinna i øyet, på
nyrene og i beina.
De molekylære fatalitetene inni meg - det leser jeg i Newsweek - er en komplisert sykdom der bukspyttkjertelen, levra (som lagrer og frigjør glukose), muskler, nerver, fettceller og hjernen lenkes til hverandre i et nettverk av negative og positive interaksjoner. Også hjernen påvirker og påvirkes i disse komplekse reaksjonene. Perverst nok kan også muskelcellene nekte å absorbere glukose fra blodet. I det minste i de tidlige stadiene av sykdommen har pasientene vanligvis en normal produksjon av insulin. (Er jeg der?) Faktisk kan de ha en produksjon av insulin er over det normale fordi bukspyttkjertelen produserer mer og mer insulin i et forgjeves forsøk på å holde tritt med økningen av blodsukker. Over tid kan pasientene likevel ha behov for mer insulin enn bukspyttkjertelen kan skaffe til veie, og også disse pasientene kan bli avhengige av sjøl å sette injeksjoner med insulin.
Ja vel, sitat slutt, og her jeg sitter ved skjermen utpå ettersommeren i år 2000 kribler det i nevene og i beina: Er det molekyler på avveie? Molekyler i overtall? I undertall? Syke molekyler? Drepende? Sånne spørsmål nytter det ikke å reise til legekontorene med, der en så hysterisk tidsnød regjerer, men fordi fingrene, hjernen og øyene mine fremdeles fungerer, får jeg spørre andre steder.
Magnar Mikkelsen - Webhus - oversikt og innhold
Redaktør & copyright tekst (c) 2003:
Magnar Mikkelsen.
(magnar.mikkelsen@c2i.net)
Adr.: 9717 Veidnesklubben, telefon 78499629
Klager på webdesign kan sendes til:
Basia Glowacka
jastra@gdansk.sprint.pl
