|
Losofien
(av Magnar Mikkelsen)
|
En dag brakte husets frue meg i sine vanlige, forsiktige ordelag et budskap som i min språkbruk lyder: Atter står vannet høyt i dass, - og jeg har fått en særskilt og ekkel jobb å gjøre, et arbeid som ikke kan utsettes. Vår lille bygd har ingen offentlig kloakk, og på et ukjent sted i avløpssystemet fra huset vårt har det tetta seg til. Dersom jeg ikke øyeblikkelig løyser problemet, flyter snart dritten ut over golvene i husets nedre plan. Avløpet av spillvann fra septiktanken 20 meter nedafor huset har fungert i 22 år, fra den gangen vi reiste det siste tilbygget på huset, og postmoderniserte livet med innlagt vann og WC. En ny septiktank kosta den gangen oppunder 10.000 kroner, og disse pengene hadde vi ikke, så jeg måtte sjøl konstruere et system for avløp fra huset. Først fant jeg opp en måte å legge kloakkrør på bare en halvmeter under bakken, men likevel i frostfri dybde. Deretter tegna jeg en septiktank, og lagde den av vannfast finér og hårdplast, en tank etter de foreskrevne normer, med et smart, dobbelt avløp for spillvannet. Avløpet har nå tetta seg til og septiktanken står full av en lite elskelig materie.
Da tanken ble lagt ned, forsømte jeg å måle opp og tegne av den nøyaktig plasseringa av rørene for avløp. Derfor må jeg nå begynne å grave der rørene muligens ligger. Midt i onna er det ikke mulig å hyre naboen med traktor og graveredskap, og forfatteren må til med spade, hakke og spett. Kald er vinden akkurat de dagene, tungt er regnet, og jeg må mobilisere alt av tålmod for å hakke og spa to grøfter nedover i et lag humus, grus, sand og stein. I dette slitet er det at ånden fra kollega Erlend Loe kommer for meg, tanker fra én av den generasjonen forfattere som dikter tilværelsens letthet. Han har skrevet og sagt (her sitert omtrentlig og etter hukommelsen) at de unge eller yngre nordmenn ikke har noe å gjøre, for landet var ferdig bygd da de ble født. Denne påstanden har jeg sett gjentatt mange ganger, og i flere varianter, og den synes av den yngre generasjonen forfattere å være ansett som det sanneste utsagn om vårt nåværende liv i nasjonen, mens jeg, med min septiktanke så å si, finner filosofien såpass amputert, at jeg kaller den losofi, etter sitt opphav Loe.
Nå er noen tiår gått side Erlend Loe ble født, tenker jeg, hakker meg nedover i et flere tusen år gammelt elveleie, og finner endelig rørene jeg la ned for 22 år siden. Nå er jordsmonnet metta med det feite avløpet fra septiktanken, erfarer jeg med alle sanser, og memorerer kjernen i det en generasjon kolleger for sin del har tenkt om landet. Men dette landet består også av kloakker, vannledninger, kraftverk, boligblokker, wc-kummer, badekar, biler, trikker, tog, matvarer, samt øl og vin og alle slags fødevarer. Om dette sier den losofiske tenkemåte; det produsert en gang for alle, mens jeg først kaster spadefuller av feit muld opp fra grøftedypet, og deretter den samme materien ned i grøfta igjen etter at de tetta avløpsrørene er lokalisert og åpna.
Men hva med vedlikeholdet av landet? spør jeg de så tale- og skriveføre yngre kollegene. Hvem reparerer Erlend Loes WC når avløpet fra kummen går tett? Hvem legger hans vin, brygger hans øl og syr klærne hans? Hvem dyrker den ris og de poteter som vel Ari Behn spiser? Ble landet bare bygd en gang for alle, og ferdig med det? Må det ikke - med all sin materialitet - hvert sekund i døgnet og i en prosess uten ende vedlikeholdes, repareres og fornyes? Selvfølgelig, men stadig færre av de levende i landet eier erfaringer fra det faktiske og praktiske liv, og følgelig reduseres en stadig større del av det som skulle være deres filosofi om livet, til en tankemessig amputasjon, en losofi. Det er kanskje ikke tilfeldig at de barberer sine hodeskaller blanke og skinner som barnerumper oventil.
![]()
Magnar Mikkelsen - Webhus - oversikt og innhold
Redaktør & copyright tekst (c) 2003:
Magnar Mikkelsen.
(magnar.mikkelsen@c2i.net)
Adr.: 9717 Veidnesklubben, telefon 78499629
Klager på webdesign kan sendes til:
Basia Glowacka
jastra@gdansk.sprint.pl