I Klassekampen, Tirsdag 16. November 1999
En dag på forsommarn 1996 dukka Arnold Johansen opp i dørgløtten vår på Veidnes. Der sto han sjenert og skjeggete og hadde i flere døgn traska rundt i et landskap av ekstreme tilstander lenger ute på Sværtholthalvøya. En sånn tur finnes det ingen normal forklaring på, og jeg tror at når kamerat Johansen hadde vært der ute for å lauge seg i regn, nordvest og flomvann, var det en slags pilgrimsreise, - men etter hva? Tja, "hvarfõre skola lyckliga Arabien kallas lycklig och sõkes av långvãga skepp?" (Torkild Hansen).
Så kom jeg i slutten av april 1997 til Hammerfest, den gang man kunne besøke folk i byen ved å spasere fra snøskavlene og inn gjennom vinduene i 2. etasje. Når jeg i det hele kom fram til den normale inngangsdøra hos familien Johansen / Wilhelmsen, var det gjennom en tunnel nedover i snømassene. Og morran etter sto han sjøl i ei snøgrop framfor garasjen og måkte fram 1 stk. av den type metallboks også han eier, og som han kaller "bilen min." Da jeg foran den pesende Johansen med skufla flirende begynte å gjenta og gjenta hvor lettvint livet var for meg, som kun var en foteier, ble han stadig mer mørkerød i toppen, og jeg rakk akkurat å pigge rundt hjørnet og bli av i skavlen. Da jeg omsider turte meg fram igjen, var snøen bråna vidt omkring Arnold og bilen.
Den tredje gangen jeg opplevde mannens langsomt eksplosive energi, var seinere samme dag - men her må jeg skyte inn: Før de to nevnte møtene med A.J. hadde jeg to slags informasjoner om mannen. Den første var respektfulle bemerkninger av kolleger og andre mennesker med kunnskap om og vett på billedkunst, de omtalte ham som en av samtidas enere innen sitt fag. Den andre informasjonen var kun små avbildninger i aviser o.l. i svart/hvitt av enkelte av hans verk, og jeg tenkte: Dette er sterke bilder, - fra et begrensa univers. Men så får jeg en opplevelse som kanskje få mennesker er blitt til del; A.J. blar i atelieret sitt fram et utvalg av de beste grafiske bladene han har lagd. Selvfølgelig er jeg ute i stand til å beskrive bildene, og skal her bare henvise til ett av ordene i Ove Stokstads presist formulerte forord til katalogen for utstillinga i Oslo nå; Stokstad betegner noen av AJs seinere tresnitt som "monumentale."
To av grunnene til at jeg ikke makter å beskrive bildene er: De er vitnemål fra en tilværelse også jeg eksisterer inni og vanskelig kan betrakte utafra. Og nye kunstverdier kan prinsipielt ikke beskrives eksakt: Når døde materialer ved kunstkaping gis livets ånde, formes gjenstander som før ikke fantes noe sted, i noen tid, og nettopp ved at de er genuine nyskapinger, eksisterer de hinsides våre nåværende begreper, og kan ikke beskrives fullt ut. Men straks du henger et bilde av A.J., eller av andre sanne kunstnere på veggen, blir værelset annerledes enn det var før.
Fra 30. oktober og fram til 21. november henger et utsøkt, retrospektivt utvalg av A.J.s produksjon i galleriet Norske Grafikere i Oslo. Denne hendelsen var, iallfall inntil sist lørdag, visst ikke offentlig omtalt i det hele tatt. Den slags begravelse i taushetens hav er visstnok vanlig for mange av nasjonens nyskapende kunstnere når de viser fram sine livsverk i dette som noen kaller hovedstaden. Det er kanskje forståelig. Alle avisene, samt tv- og radiostasjonene i byen har vel redaksjonelle budsjetter på bare noen hundre millioner kroner, og sikkert færre enn fem tusen journalister. De kan selvfølgelig ikke rekke over alt. I et tilfelle som dette faller kanskje et nødvendig minstemål av anstendighet lettere å praktisere fra min adresse. Og som én engang sa: Spørsmålet om å leve i sentrum eller i periferien, er ikke av geografisk art; det det kommer an på, er hvor du befinner deg i forhold til sakens kjerne.
|
Redaktør & copyright tekst © 2000: Magnar Mikkelsen.
(magnar.mikkelsen@c2i.net)
Adr.: 9717 Veidnesklubben, telefon 78499629
Webdesign copyright © 2000: Dag Martin Mikkelsen
(silencio@online.no)
(dagi@sametinget.com)
Publisert her: April 2000
|