I Klassekampen, Tirsdag 2. November 1999
Sist onsdag hadde Bendik Wold et innlegg i denne avisa om kultur, kunst og samfunn, og jeg vil kommentere noen av formodningene hans, f.eks. denne: "Et forfatteropprør mot Nye Nato har i seg selv ingen kraft til å rokke ved bestående samfunnsstrukturer."
Nei vel, men er det bare revolusjoner som rokker ved de bestående strukturer? Revolusjoner er greie nok til sitt bruk, det vil si til voldelig overtaking av statsmakta, men den er da bare en av et umåtelige antall av "strukturer" i samfunnet. Etter revolusjonen ligger det meste av omformingsarbeidet fremdeles ugjort, og til det duger ikke "revolusjoner", har du prøvd å spisse blyanter med øks?
Bendik Wold synes at "borgerpressen omfavner sine kunstnere hver gang de ytrer en systemkritisk bemerkning", men jeg vet ikke om det er sant. Hvis du er forfatter, eller hva som helst, og én innen Makt & Media omfavner deg som "systemkritiker" og smiler at "vi trenger virkelig slike som deg," da bør du virkelig revurdere ditt arbeid.
I den grad forfattere ser sitt kunstneriske virke som prinsipielt systemkritisk, er de kanskje offer for et bedrag. Jeg synes nok at en antakelse av en av samtidas store mistankens mestere, Fredric Jameson, er mer treffende om dette: Han meiner sånn omtrent at kunstnerne er de som forsyner sine medmennesker med symbolske løsninger på reelle problemer. Etter dette synet er kunstnerne i sin alminnelighet nettopp ikke systemkritiske, men systemtjenere. Jeg syns nok dette spesielt gjelder de svakeste av arten, de som svinger etter siste vind, som printer ut de tidsriktige tankene, som produserer de bestselgende motebøkene. Om Norge kan du da si at liksom på 60-, 70- og 80-tallet, er nå på 90-tallet flertallet av kunstnerne værhøner, og kanskje er det igjen på mote å være en bekjennende politisk kunstner?
Bendik Wolds påstand om at det (med den politiske kunsten) "ikke endte videre godt (på 60-70-tallet)" holder ikke som allmenn påstand, og her skal jeg bare nevne dette: Hålogaland Teater skapte gjennom noen få år på 1970-tallet flere av de både kunstnerisk og samfunnsmessig mest relevante verk innen norsk scenekunst i det hele tatt.
BWs synspunkt om at "det er vel få som i dag ville hilse en oppblomstring av partilitteraturen velkommen," behøver to slags kommentarer: Det er nå så at en del svake kunstnere - og noen ganger sterke kunstnere i svake stunder - former sine verk etter ytre strømninger. Men hva om nå alle forfatterne innen en genre simpelthen forsvant som såpebobler for vinden? Eller: Husker du tittelen på det siste tv-teater-stykket skrevet av en norsk forfatter? Hvilket år så du det på skjermen? Jeg husker det ikke, og spør: Ble ikke en ny litterær genre - å skrive for Fjernsynsteatret - allerede i sin første fase av utvikling i all stillhet annullert som en personlig kunstnerisk ytringsform? Men NRK produserer og sender fortsatt skjermkunst, nå hver eneste dag, ofte flere ganger for dagen - men hvem skriver disse stykkene? Svaret er: Disse "hvem" som før skrev stykkene er oppløst som individer og sitter nå ved NRKs samlebånd, anonyme og i for offentligheten ukjente kollektiv, i en slags automatisk produksjon av skjermkunst. Men de skribentene som skjeller ut noen værhøner som på 60- og 70-tallet lagde partitro kunst, de oppfatter ikke engang at et ukjent antall navnløse norske forfattere har satt sine krefter inn i en høyere enhet: Gjennom å delta i NRKs industrielle dramaproduksjon for skjermen har de trådt i tjeneste for den ene og alle steds samtidig nærværende som fraværende årsak: Markedets Usynlige Hånd.
Og til sist en undring: Da Anne Grosvold sist torsdag hadde Jan Kjærstad til kjæling i Bokbadet, satt hun - ei dame som ellers gjør seg ære i å holde gluggene åpne - heile tida med innett gjenknepne øyne. Hva var det hun ved denne anledninga ikke turte eller ville se?
|
Redaktør & copyright tekst © 2000: Magnar Mikkelsen.
(magnar.mikkelsen@c2i.net)
Adr.: 9717 Veidnesklubben, telefon 78499629
Webdesign copyright © 2000: Dag Martin Mikkelsen
(silencio@online.no)
(dagi@sametinget.com)
Publisert her: Mai 2000
|