I Klassekampen, Tirsdag 5. August 1999
Det var en søndag tidlig i sommer, vi hadde reinkjøtt og buljong til middag. Buljongen er krafta av det kokte reinkjøttet, smakt til med krydderurter fra hagen, samt løk og gulrot. Til kjøttet spiste vi kokte poteter og kålrot, og drikken er varsomt hånd-lagd av krekling, - den lavest vurderte av bærene - fermentert med vingjær.
Plantearten krekling, eller krøkebær, som vi kaller den - for øvrig den eneste i sin familie - har ellers også andre egenskaper enn å være godt råstoff for alkoholholdig drikkevare. Bl.a. gir bæra et førsteklasses, sjølkonserverende saftkonsentrat. Og hvis du etter mine betraktninger i dag trenger en sterk, billig og sort drink - kan du blande like deler råsaft av krekling, kaldt vann og 60 % sprit, det blir kjempeknall.
Under middagen repeterer radioen historia om to 13 år gamle finske smågutter på ferie i indre Troms. De hadde gått seg vill i naturen, og hjelpekorps med hunder og helikoptere måtte ut og leite etter dem. Samme slags hendelser gjentar seg over hele landet i resten av sommerukene. Alle slags turister, fra barn til oldinger, trør seg småturer et lite stykke ut fra asfalten, og når de skal returnere, oppdager de at terrenget mangler nummererte husrekker og gater med navn. De finner heller ikke noen trikk, buss eller taxiholdeplass, de er plutselig aleine med seg sjøl - mer hjelpeløse enn de minste fugleunger - og omkommer av mangel på alt. Den slags mennesker har nok også en høy økologisk bevissthet og elsker naturen, spesielt elsker de bjørn og ulv, så lenge rovdyrene ikke gir seg til å luske i busker og kratt rundt barnehagene deres.
Det hender en sjelden gang at isbjørn på Svalbard spiser en turist. Disse hendelsene har jeg lest om med særlig interesse, og anser mange av turistene å være lidderlige kikkere fra storbyene, installert i så fattige liv at de må berike sin indre ørkener med å trakke inn i landskaper som burde blitt øde for tid og evighet. Den slags personer - som ved sitt blotte nærvær forderver den sentrale verdi ved slike marker, nettopp det øde - er det alt for mange av, og jeg har hatt sympati med løver, krokodiller og isbjørner når de av og til nyttiggjorde seg slike individ.
Jeg har altså vært for at isbjørn skulle ha adgang til å bruke fremmede som nattmat, også fordi somrene er så korte der oppe, og så fattig på underholdning og nytelser som isbjørnens liv er. Små søte unger har bjørnen også, i behov av nærende melk fra sin mors pupper.
Jeg har også tenkt slik om dette:
- Mennesket er den eneste virkelig livstruende dyreart for isbjørnen, og i naturen gjelder den absolutte rett for alle til å destruere sine dødsfiender. Spis - eller bli spist.
- Dyrearten Homo Sapiens har etter hvert ødelagt så mye av livet for arten Thalarctos maritimus, at vi snart må begynne å betale skadeserstatning.
Sånn tenkte jeg lenge, - men kom etter hvert til å forandra syn. Nå er jeg imot at isbjørner skal få spise turister. Med det livet slike mennesker lever, blir kvaliteten på kjøttet og innmaten deres mindreverdig p.g.a. av den alminnelige miljøforgiftningen. Derfor går jeg nå inn for en kvalitetskontroll med mennesker som ønsker å vandre innover i ødemarker der rovdyr ferdes. Før turistene slippes løs på Svalbard, må de ved en slags veterinærattest av levra si bevise at de ikke vil virke forurensende dersom de skulle komme isbjørn til gode.
Og denne moralismen avslutter seg sjøl med den postmoderne fortellinga fra et juv ved byen Interlaken i Sveits. Der ville en flokk turister prøve sine krefter og sitt mot, så kom det et regnskyll - ikke uvanlig utendørs - og naturen slurpa 19 av dem til seg i ett lite jafs. Den hendelsen er typisk for det sjøldestruktive i den moderne vestlige kulturform. Vel bekomme, sier jeg om egoistene fra Interlaken. Den hemningsløse sjølnytelsen har sin makabre pris, og naturen er ikke noe lekeapparat.
|
Redaktør & copyright tekst © 2000: Magnar Mikkelsen.
(magnar.mikkelsen@c2i.net)
Adr.: 9717 Veidnesklubben, telefon 78499629
Webdesign copyright © 2000: Dag Martin Mikkelsen
(silencio@online.no)
(dagi@sametinget.com)
Publisert her: Mai 2000
|