Dramatikken i Kautokeino 1852
Ved Odd Mathis Hætta, i Samefolket, nr. 2, 1998.
Magnar Mikkelsen og Kari Pålsruds bok Kautokeino-dokumentene handler om Kautokeinoopprøret 1852 med rettsprosesser mot 48 samer. Det hele begynte med en episode i Skjervøy kirke i juli 1851 med protester mot presten, kirken og den norske menigheten. For dette ble 22 samer tiltalt og mange ble dømt til over to års tukthus samt å betale alle saksomkostninger med etterforskning og rettergang. Dette var å føre disse familier ut i økonomisk ruin. Det egentlige opprør skjedde 8. november 1952 da over 30 samer drog til Kautokeino og drepte to personer, brente deres hus og forulempet presten. 33 samer ble tiltalt hvorav 5 ble dømt til døden og 8 til livsvarig fengsel. De andre fikk mildere straffer. I ettertiden må dommene betraktes som uvanlig harde. Men Norges Høyesterett anså dette som et opprør, og avslo anken fra de dødsdømte med bl.a. følgende begrunnelse:
"(...) De forbrydelser, der .. af .. den laveste Klasse i Samfundet over en stor Deel af den civiliserede Verden udbredte higen efter endog med Vold og Magt at nedbryde alle naturlige Skranker mellem sig og de høiere Staaende, og dermed fremtvinge en Lighed, som vilde tilintetgøre al Civilisation. (...)."
De dramatiske hendelser og etterfølgende rettssaker gjorde et uutslettelig inntrykk på befolkningen, og åndelig sett var Kautokeino som brent jord. Det skulle gå mer enn en mannsalder før en ny åndelig vekkelse nådde befolkningen. Dette er en av årsakene til at den læstadianske kristendomsformen her ikke utviklet seg slik som f.eks. i Vadsø, Lyngen eller Gãllivare. Begivenhetene i Kautokeino har gitt en rik flora av dikting og sakprosa. Et raskt overblikk viser at det er skrevet vel 70 fagartikler og framstillinger om emnet (bl.a. Hvoslef, Stockfleth, Hetta og Bær, Vahl, Kieler, Thoresen (stesvigermor til Ibsen), Tromholt, Helland, Aikio, Launis, Smith, Steen, Gjessing, Nielsen m.fl.), 10-12 romaner og dokumentarbøker (C. Edquist, H. Blomberg, A. Markusson, C. Hasselberg, I. Kristiansen, O. Nordraa, R. Hirsti, m.fl.), og flere vitenskapelige avhandlinger (P. Boreman, D. Sivertsen, N. Zorgdrager, m.fl.) Dessuten har Tidemand malt et oljemaleri kalt "Fanatikerne" (1866) som et motstykke til sitt eget "Haugianerne". Felles for dem alle - så vel forfattere som forskere, er at de har manglet flere essensielle primærdokumenter fordi de ikke har funnet fram til dem eller de ikke har hatt tilgang til dem. Dette gjelder faktisk også for Nellejet Zorgdragers dr.-grads avhandling. Det er derfor på høy tid - 145 år etter hovedbegivenheten - at primærdokumentene blir tilgjengelig for forskere og allmennhet. Magnar Mikkelsen og Kari Pålsrud har på Albatross forlag gitt ut boka Kautokeinodokumentene med undertittel: "177 arkivsaker om prosessene i 1851-1867 mot 48 flyttsamer i Kautokeino". Boka er på over 390 sider. Det første orginaldokumentet er om Uroen i Skjervøy kirke 6. og 7. juli 1851 der den egentlige leder for de læstadianske nykristne i Kautokeino, Mathis Jacobsen Hætta (Jahkos-Mahte, 30 år), trer fram på den offentlige arena. Men hans opptreden blir kort fordi han seinere dømmes til 2 1/2 års tukthus. Dommen stadfestes av Høyesterett og han sitter fengslet på Akershus Tugthus i november 1852. Vi kan ikke se bort i fra at begivenhetene 8. november hadde fått et annet forløp om han ikke hadde vært i fengsel da. Det var hans yngre bror Aslak Jacobsen Hætta (Jahkos-Ailu, 27 år) som overtok lederskapet da broren måtte i fengsel. Det var unge, besluttsomme og viljesterke folk på begge sider. De vakte nykristne var spesielt opptatt av apokryfe skrifter som fantes i større utgaver av Bibelen. Sin bibel leste de på finsk (samisk bibeloversettelse, utgitt 1895, inneholder ikke apokryfe skrifter). Boka Jesu - Siraks sønns - visdom, og ikke minst Makkabeerbøkene, fikk enda større betydning etter dødsdommene og ga de dødsdømte mot og trøst:
"Det er en lykke når man dør for menneskehånd, at man da kan ha det håp fra Gud at man skal oppvekkes av ham igjen.... Min sønn, vær ikke redd for denne bøddel, men ta i mot døden slik som dine brødre, så at jeg ved Guds barmhjertighet kan få se deg igjen sammen med dem.'" (2. Makkabeerbok, 7. kap.).
Alle dokumentene i Mikkelsen/Pålsruds bok publiseres in extenso og flere av dem offentliggjøres for første gang. Det gjelder bl.a. hele Høyesterettsdommen. Tidligere har bare "extract" vært kjent. Noen av brevene skrevet på samisk, har knapt nok vært lest av noen mennesker utenom han som skrev dem. Disse er nå tilgjengelig (oversatt til norsk), - og der kommer det fram til dels nye opplysninger.
I dokumentene kommer det også klart fram hvilken sentral rolle soknepresten (seinere biskop) Fredrik W. Hvoslef (27 år), spilte. Han ble jo forulempet den 8. november. "Lensmann" Lars Johan Bucht (36 år, innsatt av N. V. Stockfleth) og handelsmann Carl Johan Ruth (34 år) var hans omgangsvenner. Hendelsen var selvsagt et hardt slag også for Buchts og Ruths etterlatte og for Hvoslef.
Både under rettssaken og seinere under benådningssøknadene kom nettopp Hvoslef til å spille en sentral rolle. Han var den fremste anklager mot opprørerne samtidig som han var kronvitne mot dem. Han skulle også være deres sjelesørger. En fullstendig utillatelig kombinasjon av roller i en rettssak, og selvsagt var han inhabil. Hvoslef var også utsett til å gi det siste sakrament for dødsdømte Aslak Jacobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby før deres hoder rullet. Sett fra vår tids rettssamfunn var dette hinsides "al Civilisation".
Eksekusjonen skjedde på Midtbakken i Alta lørdag 14. oktober 1854 litt etter kl. 9.00. Skarpretter Samson Isberg utførte forretningen. Det var meningen at fullbyrdelsen av straffen skulle skje fredag 13., men fordi Hvoslef var forsinket fra Kautokeino p.g.a. dårlige føreforhold, ble dette utsatt ett døgn. Etter den nye kriminalloven av 1842 ble legemene gravlagt i vigslet jord i Kåfjord (Kåfjord kirke er fra 1837, mens Alta kirke ble ferdig først i 1857). Hodene ble som kjent fraktet til Universitetets anatomiske institutt i Christiania.
Mikkelsen/Pålsrud har med denne boka brakt fram så mye stoff at det her vil foreligge stoff til ny forskning for bedre innsikt og forståelse av den kraft den læstadianske vekkelsen hadde og hvordan dette virket inn også på det verdslige samfunn i hele Vest-Finnmark og Nord-Sverige, - og siden over hele Nordkalotten og andre steder, bl.a. områder i Canada.
En mindre innvending er at brevet som Hvoslef skrev til biskopen like etter, ikke er med i dokumentsamlingen. Disse "Tvende Breve fra Sognepræsten i Kautokeino, Hvoslef, til Biskop Juell" av 12. og 25. november er ikke tatt med. De ble publisert allerede 22. desember 1852 i Christiania-Posten, og noen dager seinere i Morgenbladet. De er verdifulle fordi Hvoslef skildrer i detalj det han opplevde fra han så handelsmannens hus i flammer, hvordan han samtalte med opprørerne, at det var ca 20 minusgrader og at han fikk låne både lue (savka) og skinnvotter (gisttat) hos dem. Til tross for at han kom til Kautokeino først 7. april 1852, hadde han (som den språkbegavelse han var) allerede lært seg brukbart samisk, og i brevet siterer han en av de vakte på samisk: "daga buoradusa, don bargalqga manna, don siellogodde (gjør Forbedring, du Djævelens Barn, du Sjælemorder)". Dessuten gir han en inngående beskrivelse av det som skjedde da Ávzi-folk kom til unnsetning og de etterfølgende timer og dager da man stengte omkring 30 personer inne i et stabbur i vinterkulden i flere døgn.
Det foreligger fremdeles en del dokumenter som ikke er publisert, bl.a. en egenhendig skrevet erklæring på samisk fra Aslak Hætta og Rasmus Spein fra et rettsmøte 19. februar 1852 om Skjervøy. Ved en eventuell utgivelse av dokumentsamling II, er det rimelig at også disse dokumenter kommer med.
Kautokeino-dokumentene er en bok som kommer til å bli skjelsettende for alle som interesserer seg for selve begivenheten og for tiden før og etter 1852, enten man er intellektuelt nysgjerrig eller leser den i forskningsøyemed.
|
RRedaktør & copyright tekst © 2000: Magnar Mikkelsen.
(magnar.mikkelsen@c2i.net)
Adr.: 9717 Veidnesklubben, telefon 78499629
Webdesign copyright © 2000: Dag Martin Mikkelsen
(silencio@online.no)
(dagi@sametinget.com)
Publisert her: Mai 2000
|