Magnar Mikkelsen - foto

Don Muang

(Fra "Bru over trøbla vann", 1994, av Magnar Mikkelsen)


Den tette, tause stemninga de 9 1/2 timene på flyet mellom København og Bangkok.
Det tempererte, kontrollerte livet om bord.
Idet jumbo-jeten går inn for landing på flyplassen Don Muang klokka halv syv om morran lokal tid, et syn ei kort stund gjennom flyvinduet: Skimtet av byen mot soloppgangen idet flyet krenger, ennå for oss liggende i en mytologisk dis, midt i et enormt sletteland av grønt. Å lande i en slags mytisk rød-grønn varme. Den dumpe fornemmelsen av å vende tilbake til jordoverflata for 300 millioner år siden, et skimt av karbontida. Det heite, fuktige klimaet. Dyrene som uendelig sakte sleper seg opp av verdenshavenes sydende suppe og smertelig tar til med det tunge livet på land. Plantedekket som tetner til. De første trærne som reiser seg, tretti meter til værs. Regnskoger som invaderes av insekter og krypdyr. Amfibier kravlende gjennom den tjukke, dampende jungelen.

En massefødsel, så mange hundre mennesker ut av flyets drektige buk!

Etter utstigninga fra flykroppen det voldsomme, fuktige klimaet - den altomsluttende klebrigheten.

I øst solas gulrøde brannkule.
Bakom horisonten i vest den blåsorte ryggen av nattas flyktende kledning.
Passasjerkøenes sakte kravlende tusenbein inn i den rolige, tause terminalen.
Sakte aker vi oss innover mot kontrollene. Ved hotellskranken å bestemme seg for et hotell, forholdsvis billig; det blir Hotel World. Finne seg en taxi for en avtalt pris inn til bysentrum. Sjåføren som heile strekninga innover maser om Reno Hotel, maser og maser og vil ikke gi seg:
- Good, cheap shopping.
- Nei, vi skal til Hotel World. Det er bestemt. Det er avgjort. Det er sikkert.

I halvmørket innafor dørene er Hotel World kjølig og forfriskende. Ei lang, lang gate utafor. Noe særlig koselig hotell er det ikke. Svømmebassenget er tømt for vann. Merkelig så taust og stille det er i dette landet.

Etter sola og lyset å dømme er det ennå tidlig morra, men fordi klokka var 15.30 da vi steig om bord i flyet i København for 11 timer siden, holder kroppen fast på at tida er halv tre natt.

Trør meg en liten tur i gatene rundt hotellet for å kjøpe noen aviser og gjenvinne den vestlige verden i meg, men det er dårlig stelt med aviser på språk jeg skjønner, ikke engang bokstavene er kjente.

Finner ingen vei ut av tankevasene:
Hva skal vi i Bangkok - egentlig?
Hva kommer til å skje her?
Leiter i noen brosjyrer etter noe å holde fast i om byen, men skjønner ikke noe.

Ligger i en døs på senga utetter formiddagen og drikker whisky med is. Finner ikke ut av det på lenge, men plutselig har sjela mi rømt og satt seg i vinduskarmen. Derfra kikker den på meg som en forskremt, lørvete polarsisik. Seinere trekker den seg for ei stund tilbake i kroppen min og blir der i mange timer, men utpå ettermiddagen kvitrer den vilt, flakser opp i vinduskarmen og blir sittende der, vekselvis sturende og ekstatisk.

Dette skjedde etter ankomsten til Bangkok onsdag den 8. februar 1984, men jeg har ikke tort å fortelle om det før, personer med slike reiseskildringer gjør seg ikke i hjemlandet. Den gangen fabla jeg fremdeles om en visse anerkjennelse og at jeg skulle slippe å leve som tigger. Men nå er framtida mi forbi, jeg er om ei tid i gang med å formulere taperens testamente, og tør endelig fortelle sannheten.

Samtidig innser jeg at den viktigste opplevelsen under besøket i Bangkok nettopp var nedstigninga til Don Muang, med gløttet bakover til jordas urtid, og synet av mi egen, lørvete sjel. Dessuten kunne to, tre erfaringer til for så vidt også nevnes, to av dem i Bangkok Zoo.

Dette var de eneste høydepunktene under det mange uker lange Bangkok-oppholdet, men hvem kunne på forhånd ane at ville bli slik.



Magnar Mikkelsen - Webhus - oversikt og innhold


Skriv brev Redaktør & copyright tekst (c) 2003:
Magnar Mikkelsen. (magnar.mikkelsen@c2i.net)
Adr.: 9717 Veidnesklubben, telefon 78499629

Klager på webdesign kan sendes til:
Basia Glowacka jastra@gdansk.sprint.pl

Tilbake til hovedsida