Per Kristian Olsen i NRK Dagsnytt Atten 15. oktober 1992, om Magnar Mikkelsen: Underveis til Navnløse Havn. Roman. Cappelen. 1992.
Alle som kjenner Magnar Mikkelsen vet at han gjerne tar en fight, når det han brenner for står på spill. Som i Alta-saken, fremtida for kysten og andre store og små saker. I artikler og debattinnlegg argumenterer han knapt og velformulert, med ironi og sarkasme. Og siden florett ikke er Mikkelsens våpen sper han ikke sjelden på med kraftigere uttrykk.
Årets roman, "Underveis til Navnløse Havn" har mye av dette særegne Magnar Mikkelsenske engasjement i seg. I grunntone ei sint bok. Nærmest gammeltestamentlig refsende. Og de som må tåle pisken er politikere, pressefolk, informasjonssjefer og direktører. De mektige i samfunnet. De som styrer utviklingen. Tema i romanen er verdioppløsningen i samfunnet.
Fortelleren i boka, jeg-personen, er en mann som kaller seg Ensomme Ansikt. Han forteller fire avsluttede historier. Boka er således komponert mer som et musikkstykke i fire satser enn en tradisjonell roman.
Fra utkantbygda Navnløse Havn skildrer Ensomme Ansikt et storsamfunn som er på vei mot stupet på første klasse. Forfallet har også nådd Navnløse Havn. Småstedene er ikke bedre enn de store.
Magnar Mikkelsen som blant annet har skrevet romanen "Svart Hav" har tilføyd vesentlige ting i norsk litteratur, men årets roman er ikke det skjønnlitterære comeback jeg gjerne hadde sett. Underveis i lesningen døpte jeg romanen om, og kalte den Opptegnelser fra en gammel grinebiter. Det er fordi fortelleren Ensomme Ansikt, fra sitt tilflukt i Navnløse Havn setter seg opp som moralsk dommer, og humørløs refser. Nidportrettet av statsminister Gro Harlem Brundtland virker derfor direkte mot sin hensikt. Nærmest ondsinnet. Påfunnet om å kalle Nord-Norge for Ultima Mondo, og skurken for Jan Fredrik Mondo Cane Eliassen virker veldig Kjartan Fløgstadsk.
Det som delvis berger romanen fra totalt havari er naturskildringene. Når Magnar Mikkelsen skildrer naturen i Finnmark skildrer han ikke bare stein og fjell, lyng, småbjørk, bekker og vann så jeg kjenner meg igjen. Han skildrer også en annen sinnstilstand, en annen tenkemåte. Naturen som katedral, naturen som kontakt med fortiden, uten å romantisere.
Jeg håper det blir mer poesi og mindre moralisme i neste bok.
(Per Kristian Olsen i NRK Dagsnytt Atten 15. oktober 1992)
|
Redaktør & copyright tekst © 2000: Magnar Mikkelsen.
(magnar.mikkelsen@c2i.net)
Adr.: 9717 Veidnesklubben, telefon 78499629
Webdesign copyright © 2000: Dag Martin Mikkelsen
(silencio@online.no)
(dagi@sametinget.com)
Publisert her: Juni 2000
|