Omtale ved Vigdis Moe Skarstein av Underveis til Navnløse Havn, 1992, av Magnar Mikkelsen
Han har antagelig et sterkt og godt budskap, Magnar Mikkelsen, som han vil dele med oss gjennom "Underveis til Navnløse Havn". Jeg er ikke helt sikker på hvor sterkt et budskap, for han greier ikke å forløse det litterært.
"Underveis til Navnløse Havn" er en roman fra Ultima Mondo, landet nordligst på kontinentet. Her kan en leve godt i og av naturen, så lenge ikke vekstpolitikere og tabloidpresse blir for påtrengende. Det gode er først og fremst representert ved jeg-fortelleren, Ensomme Ansikt, som observerer sivilisasjonens og anstendighetens forfall, og som står for redelighet, naturlighet og kjærlighet. Det siste er det beste i romanen, og representeres bl.a. ved den saftige historien om Maria Sargasso, nykommeren i Navnløse Havn, som lykkes og mislykkes på samme tid i det lille bygdesamfunnet hun trenger seg inn i. Hun beundres og misunnes, og hennes handlinger forløser det menneskelige i omgivelsene, på godt og ondt.
Det blir likevel bare fragmenter av liv. Jeg opplever romanen som uferdige skisser i en passiv setningsbygning som avspeiler det passive innholdet. Det blir omstendelige og tunge sjablonger som bare i korte blink forløse den erkjennelse som vi mistenker er målet med historien, nemlig om ansvaret for å ta vare på naturen og det menneskelige i oss.
(Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen 19. november 1992.)
|
Redaktør & copyright tekst © 2000: Magnar Mikkelsen.
(magnar.mikkelsen@c2i.net)
Adr.: 9717 Veidnesklubben, telefon 78499629
Webdesign copyright © 2000: Dag Martin Mikkelsen
(silencio@online.no)
(dagi@sametinget.com)
Publisert her: Juni 2000
|