Artikkel i Albatross nr. 4b, 1990, om Laila Stiens Hold stø båt.
- Mye er ute av kurs i samfunnet vårt. Vi må nærmere vår plass på jorda for å komme ut av uføret, sier Laila Stien.
For en gangs skyld tillater Laila Stien seg å bruke såpass store ord. Hun snakker om verdier. Hun snakker om behov for ny tenkning i et samfunn med tydelige krisetegn. Men på spørsmål om det i dette også ligger en antydning til et litterært program, sier hun forsiktig:
- Det er dette jeg tenker på og skriver om nå.
- Et samfunn er ute av kurs når spekulasjon og korrupsjon blir stueren virksomhet, når multimillionærer slipper å bidra til fellesgodene, når folk som driver ærlig byggende arbeid blir fratatt sitt fundament ut fra en veldig innsnevret økonomisk tankegang. Det er på en måte blitt slik som Dag Skogheim så slående sa det i et radiointervju: Ethvert forræderi godtas, bare det er lønnsomt.
Laila Stien tenker ikke spesielt på Nord-Norge når hun sier dette. Problemet er av en annen art og handler mer om sider ved vestlig kultur som av og til, og sånn som nå, rammer folk.
Hun poengterer at det ikke finnes entydige svar på hva man gjør i en situasjon med hundretusener av arbeidsledige og fisketomt hav.
- Men én ting er i alle fall vesentlig, sier hun, den kunnskap folk sjøl eier, må det legges større vekt på.
- Byråkrater og politikere må gjøres bevisst på at det finnes mye nødvendig kunnskap på den såkalte grasrota, på fiskegrunnene, beitemarkene, fabrikkgulvene og overalt. De som styrer og forvalter må lære seg å lytte mer til denne ekspertisen, sier Stien.
I årets bok "Hold stø båt" fokuserer hun denne kunnskapen. To kvinner og to menns direkte håndtering av situasjon og redskap på byggeplass og anlegg, i industrien, hjemme, på fjorden, i reinflokken og på beitemarkene er gjenstand for hennes dikt.
- Arbeidet gir oss verdighet og en meningsfull plass i livssammenhengen. Hvis det er noe jeg vil ha sagt, så er det akkurat det. Jeg vil insistere på tilværelsens meningsfullhet, eller tyngde om du vil. Forutsetningen for denne tyngden er arbeidet.
Uten forankring i det handfaste er ikke idéene liv laga, sier Stien.
Dette er bokas innhold, dette er bokas idé og budskap, antydet av forfatteren både i tittelens poetiske bilde og i opptakten, et sitat av den amerikanske lyrikeren William Carlos Williams: "No ideas but in things".
- De gamle greske filosofer betraktet arbeidet som noe som gjør mennesket ufritt. De så på frigjøring fra praksis som forutsetning for utvikling. Akkurat der tok de nok feil.
Laila Stien ser ikke arbeid og bevissthet som to motpoler, men som to sider av samme sak. Hun vil vise at mennesket skaper seg selv og verden omkring seg gjennom arbeidet.
- Hele historien er menneskets arbeid, praktisk aktivitet er nøkkelen til sosial utvikling, sier hun.
- I det øyeblikk politikere og byråkrater forstår dette og handler deretter er noe oppnådd. Men det er en del lærevegring ute og går. Når folk redegjør for tingenes tilstand og blir avfeid med at man må slutte å syte, blir dette bevisstgjøringsarbeidet veldig slitsomt.
Det er ulikt Laila Stien å si såpass mye. Vanligvis er hun svært stille. Det typiske med henne har heller (gjennom ti år) vært at hun har holdt seg i bakgrunnen og borte fra litterære og politiske debatter. Hun har levd på Finnmarksvidda, i det hun kaller den fjerde verden, og arbeidet med sitt.
Det er ti år siden hun ga ut sine første noveller. Mange av dem er kalt perler. Hun er sammenlignet med store novellister. Og i 1988 betegnet Øystein Rottem hennes novellesamling "Sånt som skjer" som mesterlig.
Dristig moderne, eller eksperimentell har ingen noen gang kunnet kalle henne. Hun regnes for å være en dyktig humorist, men hun har ikke noen gang offentliggjort tekster hvor hun har utfoldet seg med barokke eller uforutsette kruseduller. Hun har så til de grader skrevet det alminnelig.
Mennesker hun har sett og nevner, situasjoner og forløp hun undersøker, hører til i en virkelighet de fleste av oss står midt i, og samtidig overser, gir blaffen i eller rømmer fra. Denne virkelighet er hennes territorium.
Hun skriver det glemte, det nesten usynlig hverdagslige, det alminnelige, de vanlige menneskene, eller for å si det med hennes egne ord, de uskyldige, de som lever sine liv uten strategier og uten dekning mot de store katastrofer.
- Det er dette jeg finner mest interessant rett og slett, sier hun. Hun har ikke latt seg lede av tekst- og etermedias hete retning og unyanserte fokus på det som der oppfattes som vesentlig til enhver tid.
- Er man ikke tro mot de kraftigste impulsene i seg blir det ikke hold i det man skaper. Faktisk føler jeg meg ganske privilegert som har kunnskap om miljø og livsmønster som ikke akkurat er overrepresentert i norsk litteratur. Jeg måtte jo være rav gal om jeg ofret dette på vilkårlige trendalter. Og jeg blir kraftig irritert når en type virkelighet framholdes som mer gyldig i tida enn en annen.
Laila Stien har trødd til siden. Hun har insistert på sitt territorium som sentrum for sin og dermed også sine leseres oppmerksomhet.
- Det er ingen selvfølge at sentrum er der hvor media fokuserer. Man kan ikke definere sentrum på en klode som faktisk er rund. At storbyen må være interessefokus er like logisk som at Morlille er en stein, sier hun.
Laila Stien har i sitt forfatterskap insistert på å undersøke det "grå" feltet, hverdagen. I "Hold stø båt" stiller hun språket inn på arbeidet, på prosessene mennesket står i, det folk gjør. Spørsmålene er hva går handgrepene ut på og hva fører de til for mennesket?
Hun følger på et vis Dag Solstad, som i 1972 sa: "Ved å navngi kan man oppnå kontakt med virkeligheten. Dette er en gammel lære, jeg tror den kalles magi". Og hun synes holdningen har særdeles stor gyldighet i dag.
- Med så mye abstraksjon og tendens til å løsrive seg totalt fra det konkrete, fra samfunnet, og hvor man ser på litteratur og idéer som noe autonomt, noe som står alene, tror jeg det kan være viktig at noen går den andre veien. I alle fall gjør jeg det, nå.
|
Redaktør & copyright tekst © 2000: Magnar Mikkelsen.
(magnar.mikkelsen@c2i.net)
Adr.: 9717 Veidnesklubben, telefon 78499629
Webdesign copyright © 2000: Dag Martin Mikkelsen
(silencio@online.no)
(dagi@sametinget.com)
Publisert her: August 2000
|